Foto:Erik Berg
Lørdag 23. oktober var det igjen bryllup i operaen, nemlig Figaros Bryllup. Le nozze di Figaro, av Wolfgang Amadeus Mozart og Lorenzo da Ponte. Jeg liker å være i operaen. Og jeg liker å være en del av det som skjer på scenen. Sitter en nære nok orkestergraven, så kan en jo fort føle seg som en av aktørene. Ofte så er det gutta på scenen som skal forføre en eller annen dame, men her var det jammen også en ung gutt, Cherubino, som til stadighet ble plukket litt på. At denne gutten ble spilt av en dame, viser bare hvor søt og yndig han skulle være, og det gjorde heller ingenting. Damene var begeistret. Du kan se ham nederst i venstre hjørne.
Det er virkelig en stor fordel å lese seg litt opp på den forestillingen man skal se, for her skjer det mye hele tiden, forvirringen blir bare større og større ettersom dette berømte brevet går fra den ene til den andre. Og hun som forlanger å få gifte seg med Figaro, fordi han skylder henne penger, og har lovet ekteskap dersom han ikke betaler tilbake, viser seg til deres store overraskelse å være hans mor, og han hennes bortkomne sønn. Så lykken blir stor likevel og Figaro får gifte seg med den han elsker.
Operaen er basert på trilogien til Pierre Beaumarchais, Le Barbier de Séville, Le Mariage de Figaro og La Mère coupable. De fleste operaer er storslagne og vakre i seg selv, og her spesielt, med denne nydelige musikken som er absolutt til stede hele tiden. Det ene mesterverket etter det andre. En stor glede, altså, Figaros bryllup, i regi av av Thaddeus Strassberger. En stor glede også å se at vi også har mange unge store talenter i stallen her hjemme. Og jeg sier det igjen; operahuset vårt er et godt sted å være, både under forestillingene og i pausene. Mye å se på da også:o)