Jeg vil starte med Puccini, fordi han er en av de aller største, og en av de aller siste store komponister i den italienske bel canto. Akkurat som andre store musikkdramatikere, hvilke det også var forunt å utforske den menneskelige sjel til de dypeste avkroker, så var også Puccini melankoliker, sies det. Gutten kom fra en musikerfamilie, og fikk undervisning alt som 5-åring. Han begynte i kor som 10-åring, og levde etterhvert et bohempreget studentliv. Det sies at han ble inspirert av Verdi’s Aida, og begynte å tenke opera. Han deltok i en komponistkonkurranse og vant med sin første opera – Le Villi – som ble oppført i 1884. Puccini syntes teksten i operaen var like viktig som musikken, og han jobbet mye med dette. Det var viktig for ham at teksten, handlingen, var lett å forstå, og derfor ser vi også på Puccinis verker som «behagelige» i motsetning til mer tyngre verker, som f.eks til Wagner. Puccini slo seg så sammen med sin Elvira Bonuri, og fikk i 1886, sønnen Antonios. Familien flyttet til Torre del Largo, hvor de fant et lite hus, som ble hans residens så lenge han levde. Puccini fikk oppleve sin egen berømmelse, og hans verk erobret alle de store operascenene i verden. Puccini ble regnet som verdens mest populære operakomponist ved århundreskiftet 1900. Puccini’s mest kjente verker er kanskje: La Boheme, Tosca, Madame Butterfly, La Fanciulla del West og Turandot.
Puccini døde 29. november 1924, grunnet komplikasjoner etter en kreftoperasjon.
Nyheten om hans død nådde operaen i New York midt under en fremførelse av La Bohème.
Operaen ble umiddelbart stoppet og orkesteret begynte, til publikums store forbauselse, å spille Chopins Sørgemarsj.
Puccini ble født i Lucca, 22.12 1858, og døde i Brüssel 29.11.1924.