Se en Youtube av La Boheme
Er du nybegynner i operaens verden, kan du godt begynne med La Bohéme, av Giacomo Puccini, og en av verdens mest oppførte operaer. For dette er en vakker historie som er lett å følge og også å forstå, fordi vi alle har oppplevd litt av essensen i denne operaen, forelskelsen og kanskje den store kjærligheten. La Bohéme skildrer bohemlivet til 4 kamerater i Paris på slutten av 1800-tallet, og er en av verdens mest populære operaer. Historien om den unge piken som kommer til sin nabo for å få stearinlyset sitt tent, er noe av det vakreste og mest romantiske som operahistorien kan by på.Og i over 100 år har denne fengende operaen, både historien og musikken, berørt et begeistret publikum. Handlingen foregår i kunstnermiljøet i Paris, sent på 1800-tallet, hvor poeten Rodolfo forelsker seg i den fattige sypiken Mimi. I fire akter får vi følge denne vakre historien som handler om nære vennskap, kjærlighet, sjalusi og offer.
Ordet «bohem» betyr opprinnelig en bøhmer, en person fra Bøhmen. For hvordan skulle dannede européere ellers forstå og forklare de merkelige mennesker, som hevdet å stamme fra det fjerne Østen og være i besittelse av mystisk visdom, og som plutselig var overalt med sine rare klær, forbausende vaner og uforståelige jargon? De ville ikke ta en vanlig jobb, men kunne spå i kort og krystallkuler og helbrede syke. De kunne ta de dannede européere på sengen, slå dem på hjemmebane – plutselig viser uteliggeren, på sammenbitt og grovt latin, at han har enorme kunnskaper om klassisk fransk drama og skolastisk filosofi. Og de sang underlige sanger… «Bohem» ble snart et klengenavn på enhver som stilte seg utenfor det borgerlige samfunn – men som allikevel kanskje satt inne med kunnskaper som dette samfunn ikke hadde råd til å miste.
Giacomo Puccinis opera «La Bohème» er en beskrivelse av denne virkeligheten, slik den artet seg i verdensbyen Paris i 1830-årene under Louis Philippes godmodige regjering. Operaen fremviser, karikerer og sympatiserer med ulike sosiale klasser. Den er et voldsomt, venstresidig politisk «statement». Operaen er basert på boken «Scènes de la vie de Bohème» av Henri Murger.
De borgerlige gikk i operaen og fikk se en sceneversjon av de underlige bohemene, som de ellers ikke tør å møte… «Folket» og «naturen» gjør seg som alltid bedre på scenen enn i virkeligheten.
Så når vi norske kunstnere og bohemer idag spiller «La Bohème» for dagens norske publikum, spiller vi oss selv… og fjerner oss dermed kanskje fra oss selv?
Først og fremst er «La Bohème» et politisk drama. Samfunnsklasser møtes, og har litt av hvert å si om hverandre. Bohemer, arbeidere, borgere, rentenister, selgere, horer og politi – alle får en stemme i Puccinis partitur. De uttrykker seg med ord, handlinger, klesdrakt og – ikke minst musikk. Vi må ikke falle for fristelsen til å lese operaen som en ren kjærlighetshistorie – uten de politiske dimensjoner ville også Shakespeares «Romeo og Julie» vært uinteressant, som en legeroman. Vi må ta teksten på alvor. Tom Wolfe har sagt at god litteratur oppstår når «character» møter «class», og skrevet flere gode romaner ut fra det utgangspunktet. Hva gjør en bestemt personlighet ut av det faktum, at den befinner seg i en bestemt samfunnsklasse? La Bohème inneholder en rekke interessante karakterer; men la oss heller ikke se bort fra den samfunnsstruktur, den bakgrunn, som gjør dem til dem de er – gir dem deres konturer.
De fire bohemene (fem, med Mimì) tilhører underklassen, de er fattige og loslitte og bor trangt og kummerlig på et loft. Men deres kulturelle kapital er enorm! Med rette forakter de det velfødde borgerskapet, som har penger og mat men ingen sjel. Puccini benytter enhver anledning til å insistere på dette budskapet. Bohemene demonstrerer sin forakt for borgerskapet og dets konvensjoner – eller finner seg overlegent og parodisk i dem – ved enhver anledning. Puccini, som kombinerte komposisjonsgeni med forretningstalent, kjente begge verdener og kjente spenningen mellom dem i sin egen sjel.
Til sammen utgjør de fire et helt lite «quadrivium» – et universitet for de høyere kunster. Middelalderen regnet med syv kunster, inndelt i de lavere tre (trivium, hvorav ordet triviell) og de høyere fire (quadrivium). Våre fire kunstnere – dikteren Rodolfo, maleren Marcello, musikeren Schaunard og filosofen Colline – vet at de til sammen er en hel verden. Deres interne jargon bekrefter dette. Deres tale er rent ut sagt ikke meget sofistikert, den er heller slang-preget – men med sin stadige dobbeltklang av klassisk dybde har den absolutt et preg av «Star Trek convention 2007» over seg. De er glade i mat, vin og leke-slagsmål. De er nerds! «Vi vet at alle her har en IQ over 160, så hvorfor insistere på det. La oss spise pizza og skyte med vannpistoler. Vi kan tillate oss det, fordi vi vet at vi vet bedre.»
Hensikten med denne artikkelen er å vise hvordan de fire bohemene understreker og skryter av sin kulturelle kapital ved hjelp av stadige bibelske og klassiske referanser – og, i videre perspektiv, å vise hvordan librettoen ved hjelp av sproglige virkemidler karakteriserer et motsetningsfylt og farverikt fellesskap.
En gjennomsnittlig italiensk 1800-tallslibrettists dannelse er forøvrig umulig å forestille seg, for oss moderne barbarer.
La oss ta det fra begynnelsen. Allerede i første akts første replikk synger Marcello at han i sitt maleri vil «drukne en Farao» – slik egypterne druknet i Rødehavet (2 Mos 14, 28). Han vil ta hevn over stormannen, slik som også de ydmyke Josef og Moses kom seg opp og triumferte over egypterne. Outsiderens aggresjon mot det etablerte er med og gir operaen sitt trøkk – gjør den mer interessant, aktuell og slagkraftig enn de kaprisiøse eventyrene «Turandot» og «Madama Butterfly».
Filosofen Colline gjør sin entré med ordene «Kan det være at det allerede er dommedag?» – for alle butikkene er stengt. De fire bohemene bruker sin interne jargon til å oppmuntre hverandre i fattigdommen. Jeg får ikke kjøpt øl – det er dommedag. Jeg er med på noe stort, klassisk og skjebnemessig. Min pengemangel er Homerisk.
Ikke uventet er det i Collines replikker vi finner de fleste klassiske referansene. Han hater det vulgære folket som Horats (Orazio) med sin berømte linje «Odi profanum vulgus». I første akt faller han ned trappen – «Sei morto?» (Er du død?) spør Rodolfo; «Non ancor» (Ikke ennu) svarer den kyniske filosofen som vet at det ikke gjør noen forskjell, hvilken dag han dør.
I annen akt kjøper han en «runisk grammatikk» samt en frakk – som kanskje er filosofens og magikerens tryllekappe. Josefs kjortel og Jesu kappe «uten søm» klinger med. Og i siste akt gjør han da sannelig et heroisk offer idet han selger frakken for å kjøpe medisin til den døende Mimì. Den ultimat ydmyke kler av seg selve ydmykheten… Jeg lurer på om ikke Colline er min favoritt-operaskikkelse ever.
Maleren Marcellos maleri gjennomgår en hel liten utviklingsroman, like vittig som tragisk. I første akt maler han israelittenes ferd over det Røde Hav, men får det ikke til – i tredje akt er bildet blitt til «Havnen i Marseille» og fungerer som reklameskilt over kabareten der Musetta synger. I fjerde akt forbedrer han maleriet igjen. Et slående bilde på kunstnerens litterære dannelse – og hans påtrengende behov for å selge denne dannelse til høystbydende, da han jo ellers ville sulte ihjel.
Den gåtefulle Schaunard er den eneste som tjener penger – på å spille for en papegøye. Dette er noe alle vi profesjonelle musikere kan kjenne oss igjen i. Den siste trenden sier at musikk er sunt for dyr. Jaja, vi speller uansett. (Papegøyen dør forøvrig iflg. Schaunard «som Sokrates» – av gift. Også en subtil referanse til det dekadente Romas suverene smaksdommer, Petronius Arbiter, som ville dø til vakker musikk.)
Forfatteren Rodolfo «conosce il suo mestier» – kan sitt fag, sier han selv. Og han forfører Mimì med ord. Hun er bare en liten sydame og har aldri hørt poesi før. Hun vet knapt hva hun selv heter. Mi chiamano Mimì – de kaller meg Mimì… Og Rodolfo gjør straks et dikt ut av det, på stående fot. Han kan håndverket. Det klassisk dannede har stadig sin plass i italiensk poesi. Både Puccini og hans librettist insisterer på sin plass i den store tradisjon. Vi minnes Verdis grundige og velinformerte strid med librettister om aleksandrinske og hendekasyllabiske vers. Boito og Piave så muligens en nivåforskjell, men ingen vesensforskjell mellom seg selv og Petrarca. En italiensk dikter er en håndverker, en god sådan. Mimi blir håndverksmessig forført, og har ingen grunn til å klage på håndverket.
Og Mimì selv? Hun er en pariserinne av type «grisette» – liten grå jente, ble de kalt efter det grove tøyet de både arbeidet med og kledde seg i. Grisetten var det kvinnelige motstykke til den mannlige bohem – hun kom fra landet, tok arbeid, forsørget seg selv og utforsket alle storbyens muligheter; var frivol og selvstendig og satte det bestående system på hodet; kort sagt som en nordlending i Oslo. Og dette vil forbause og forarge de fleste operaelskere men – Mimi er jo rent ut sagt ikke meget dydig; hun går rett i seng med Rodolfo allerede efter første akt, og selger seg siden til en mer velstående beiler. Kunstnerne Rodolfo og Marcello ryster bedrøvet på sine kloke hoder i begynnelsen av fjerde akt, idet feministen trer inn i regjeringen.
Korscenen som innleder annen akt fortjener en grundigere analyse. Koret er delt inn i grupper – gategutter, selgere, borgere, studenter, cafégjester etc. Alle har sine musikalske og verbale kjennetegn. «Facciam coda alla gente», synger borgerskapet – la oss vende ryggen (for å si det pent) til folket. Selgerne ramser opp sine varer, det mondéne selskap kommer med vittige kommentarer, og mødrene skjenner på sine barn. (Barna har også en stemme i partituret!) Gateguttene roper sine hemmelige løsenord. Regimessig er det viktig, at de ulike samfunnsklasser skilles fra hverandre gjennom klesdrakt, kroppssprog etc. (Og at ulike deler av koret synger sine ulike deler av partituret, slik Puccini skrev!) Ellers blir teksten meningsløs. Men dette krever jo visse historiske og litterære kunnskaper hos en regissør.
I slutten av akten gjør den vellykkede kjendis-sanger Musetta sin entré, i følge med sin «beskytter». Bohemer har alltid yndet å fremstille den borgerlige som impotent. Alcindoro er et eksempel på dette. Han har penger, titler og posisjon, men… når det virkelig kommer til stykket, når det virkelig gjelder, altså, så… skjønneru? Bohemen skryter altså både av sin kulturelle og sin erotiske overlegenhet. Når borgeren har så mange penger, er det selvsagt for å kompensere at han mangler noe annet. Sigmund Freuds analyse av penger som symbol (i «Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse») støtter denne tolkningen.
De latinske, høytidelige frasene «Ingrediat si necessit» og «Digna est intrari» i 2. akt er bohemenes parodi på uvitende, selvoppnevnte «esoteriske» ordener som rosenkreuzere og tempelriddere etc. Colline og Schaunard behersker mer latin og filosofi enn dem som tror seg i besittelse av okkult viten – og kan dermed parodiere dem. De vet at de selv ikke er noen urgammel og hellig orden i besittelse av den ultimata Da Vinci-kode. Men de går hjertelig inn for sine ritualer! På den ene siden spiller man Dungeons & Dragons; på den annen side KAN man faktisk middelalderhistorie. Kom ikke her.
Når herrekoret i tredje akt synger «Tralleralle, Eva e Noé», er dette selvsagt en bibelsk referanse. Det er refrenget i en drikkevise, til kvinnens og vinens pris. Og Eva er ikke bare ur-kvinnen, hun er også ur-fristerinnen; hun som lokket Adam til å spise av frukten. Noah (Noé er den italienske formen) er bibelhistoriens første drukkenbolt; han plantet en vingård, drakk av vinen og ble bibelsk full (1 Mos 9, 20). Å trekke bibelske referanser inn i sitt fylleri, er jo en god européisk tradisjon som muligens ble bragt til sitt høyeste potensiale av Bellman – i sanger der han så hele det klassiske og bibelske persongalleri blandt horer og uteliggere i Gamla Stan. Skål, Carl Michael.
Dette er en middag verdig en Demosthenes, sier Schaunard i fjerde akt om en tørket sild. Muligens tenker Schaunard på Diogenes – den berømte asket, som bodde i en tønne og, da han ble spurt av Aleksander den store hva verdensherskeren kunne gjøre for ham, svarte «Flytt deg litt, du skygger for solen.» Demosthenes (384-22) var en berømt athensk statsmann og taler, som trente opp sin røst ved å tale med munnen full av stein. Schaunards tørkede sild smakte vel ikke bedre – men stimulerte talen like godt!