feb 22

Carmen – en spansk besettelse

carmen-opera

Forfatteren Prosper Merimee fikk hele historien om sigøynerjenta Carmen for en neve sigarer fra en fyr som hadde stjålet klokka hans. Da Merimee hørte at tjuven var buret inne tiltalt for mord, tok han sigarene med til fengslet, og der fortalte Jose om hvordan han mistet sin militære rang, sin inntekt – nå kanskje også livet .

Mannen mistet alt fordi han møtte Carmen. Nå ber han mannen med sigarene bringe en liten hilsen til sin barndoms pike i Pamplona. Så blir det en god historie, og etterhvert verdens mest berømte opera – Carmen.

For forfatteren Prosper Merimee, som skrev historien om Carmen da han besøkte Spania for første gang i 1830 , var Jose hovedpersonen. Det er han som er fortellerens stemme.

Frihetens egen sang

Da franskmannen Bizet ville lage opera av det, ble det en trekant: Jose mellom fyrrige Carmen og morsmelkerstatningen Micaela. Micaela – piken i Pamplona – ble skapt i operaen for å vise konflikten mellom smuglernes ville liv og hjemmets rolige røtter.

«Carmen vil alltid være fri», er noe av det siste Carmen sier før Jose dreper henne. Frihetens egen sang lyder fra første akt i den ranke Habanera’en. Hun blir en av de mest utfordrende menneskene i operalitteraturen, både for sangsolisten og for publikum.
Premieren på operaen Carmen i 1875 ble en fiasko. Helten var en enkel sersjant og morder, og heltinnen arbeidet på en sigarettfabrikk og var sigøyner. Det var ikke helt enkelt å identifisere seg med ei gatejente og en soldat med lav moral når man bodde i de beste strøkene i Paris, og besøkte en opera som ellers satset på familievennlige forestillinger.

Micaela ble oppfunnet for å gjøre Carmen mindre farlig, og operaen mer smakelig for den tause majoritet som ikke ville undergrave hjemmet og familien. Det hjalp ikke å trekke noen tenner ut på historien.
Publikum fikk likevel oppleve en anstendig ung mann bli forført av en vill dame fra fjellene og dermed forsake en pen pike hjembygda. Først etter Bizets død begynte den utemmede damen sin triumfferd verden over.

En god historie

Operaen Carmen er godt håndverk. Librettoen har god dramaturgi, selv om noen synes teksten og handlingen er noe enkel. Musikken veksler mellom kor og solister og talte passasjer, og er sånn passelig eksotisk farget. Noen ganger dukker det opp musikalske gjentagelser som kan minne om Wagners ledemotiv når personer entrer scenen på nytt.

Da operaen ble satt opp i Wien, slo den an umiddelbart, og ble den første komplette opera innspilt på plate, – under Seidler-Winklers ledelse i 1908 – , forsårsaket flere filmatiseringer, også en rytmisk versjon under navnet Carmen Jones, og opplevde etterhvert en popularitet som ingen andre operaer har vært i nærheten av. Si opera, og det er Carmen mange tenker på.

Carmens karakter

Mest kjent er den cubansk-pregede arien «L’amour est un oiseau rebel» – Habanera. Arien kommer tidlig i operaen, og i tolkningen av den avslører solisten hvem hun er, tankefull og lett distansert slik Teresa Berganza synger henne, eller rå og direkte som Jessy Norman. Dirigenten avslører også hvem han er i denne arien. Noen komper solisten med tunge slag, som Herbert Karajan eller Giuseppe Sinopoli, mens andre holder solisten trygt på stram line, som Fritz Reiner eller Thomas Beecham.

Bizet er raus med musikken. Mezzoen Carmen får mye å spille på. Hun får speile seg i kontrasten til sopranen Micaelas stillferdige dydighet, kvinnen som ofrer seg. Fra Carmen til Micaela endrer musikken seg fra sterke farger til duse farger. Men i dette skarpe lyset blir Carmen verken en enkel hore eller en passiv skjønnhet som får skylda når alt roter seg til.

Carmen er en dame med vilje. Hun sier hun vil ha Jose i begynnelsen, men da vakler han og plikten vinner. Etterhvert blir dragningen til Carmen for sterk, men da er han ikke Carmens førstevalg lenger.

Kilde: Per Olav Reinton, NRK

Comments are closed.