Den aller første opera?

Opera er i grunnen en ganske merkelig oppfinnelse. Et scenisk drama som utspiller seg i musikk. Helt og holdent. Alt synges. Dialogene, kjærlighetserklæringene, dødsscenene. Fullstendig unaturlig. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, dypt fascinerende.  Og genren ser ut til å fascinere flere og flere. Operainteressen i Norge nærmer seg «all-time-high».

Temperamentsfulle divaer

Operaens historie er fortellingen om lidenskap og død, humor og dramatikk. Kjærlighet og sjalusi. Verkene selv er fylt av dette. Men også livet bak scenen, med temperamentsfulle divaer og utagerende kastrater. Pluss ikke å forglemme de mange fargerike historier om operakomponistene selv.

Ta Händel, for eksempel. Da soprandivaen Franszesca Cuzzoni nektet å synge en arie i operaen «Ottone», ble Händel så rasende at han var nær å kaste damen ut av vinduet. Cuzzoni måtte gi seg og fikk en av sine største sceniske suksesser nettopp på grunn av denne arien. I kapitlet om Händel får du høre hvor vakker arien faktisk er.

Var  Monteverdis Orfeo fra 1607 virkelig var den aller, aller første opera. Og det er vel ikke spesielt overraskende at programmets kilder, musikkprofessor Ståle Wikshåland, NRKs tidligmusikkekspert Halfdan Bleken og tenoren Mark Tucker sammen avliver myten om at Monteverdi var først ute. Men kanskje var han best – først?

Hvordan oppstod operaen?

For å forstå en del av operaens bakgrunn, er det nødvendigt å sette seg inn i renessanse-Italia’a voldsomme interesse for og dyrkelse av det antikke.  Gjenoppdagelsen av en stolt og glorifisert fortid via det romerske  over det antikke Grekenland. Ikke kun mytologien, skulpturen og tragedien, men også arkitekturen ble nøye undersøkt.

Vitruvius’ De Architectura, skrevet i det første århundrede f.Kr. inspirerte renessanse-arkitekten Sebastiano Serlio til i midten av 1500-tallet å utgi sin bok Architectura. Her gir han et bud på en teatertype som bryter fullstendig med den middelalderlige tradisjon, ved å innføre det antikke konseptet med et halvsirkelformet amfi og en perspektivscene. Og allerede fra begynnelsen av 1300-tallet spillte man de antikke tragedier og komedier med voldsom innlevelse, og stiliserte kostumene så antikt som mulig.

Men, et problem med de gamle tragedier, var koret som kommenterte handlingen, og skuespilleren, som i de antikke oppsetningene nærmest måtte ha lagt toner på sin stemme for at den skulle kunne bære ut til publikum i de greske amfiene. De eldste greske musikk-dramaer man kjenner til fra Dionysos-teateret i Athen, ser ut til å ha vært sunget av koret alene. Men i det femte århundre f.Kr. daler korets betydning i tragedien, og går over til korlederen.

I tillegg får man solo-roller, kanskje opprinnelig fremført af forfatteren selv. Koret blir en slags kommentator til selve handlingen, eller en bro mellom det passive publikum og skuespillerne. Som man også kan oppleve det i en opera. Men hverken korets stemmer, eller skuespillerens eventuelle henvisninger om toneleie, var italienerne bekjent. Det vil si at man hadde ingen noter som kunne konkretisere den greske musikken, og man har det knapt nok den dag i dag.

Man visste dog at koret hadde sitt utspring fra Dionysos-kulten, eller dithyramben med dens sanger og danser, og likeledes forteller Aristoteles fra Poetikken, at deler av tragedien ble alene recitert, andre deler fikk hjelp av tonesetning eller melodi. Heri kunne der ligge grobunn for en misforståelse, med hensyn til hvor mye av tragedien som skulle synges. Operaen endte opp med å synge det hele.