Nå kan du følge Operaspesialisten på Facebook!
http://www.facebook.com/Operaspesialisten
feb 23
feb 22
Forfatteren Prosper Merimee fikk hele historien om sigøynerjenta Carmen for en neve sigarer fra en fyr som hadde stjålet klokka hans. Da Merimee hørte at tjuven var buret inne tiltalt for mord, tok han sigarene med til fengslet, og der fortalte Jose om hvordan han mistet sin militære rang, sin inntekt – nå kanskje også livet .
Mannen mistet alt fordi han møtte Carmen. Nå ber han mannen med sigarene bringe en liten hilsen til sin barndoms pike i Pamplona. Så blir det en god historie, og etterhvert verdens mest berømte opera – Carmen.
For forfatteren Prosper Merimee, som skrev historien om Carmen da han besøkte Spania for første gang i 1830 , var Jose hovedpersonen. Det er han som er fortellerens stemme.
Frihetens egen sang
Da franskmannen Bizet ville lage opera av det, ble det en trekant: Jose mellom fyrrige Carmen og morsmelkerstatningen Micaela. Micaela – piken i Pamplona – ble skapt i operaen for å vise konflikten mellom smuglernes ville liv og hjemmets rolige røtter.
«Carmen vil alltid være fri», er noe av det siste Carmen sier før Jose dreper henne. Frihetens egen sang lyder fra første akt i den ranke Habanera’en. Hun blir en av de mest utfordrende menneskene i operalitteraturen, både for sangsolisten og for publikum.
Premieren på operaen Carmen i 1875 ble en fiasko. Helten var en enkel sersjant og morder, og heltinnen arbeidet på en sigarettfabrikk og var sigøyner. Det var ikke helt enkelt å identifisere seg med ei gatejente og en soldat med lav moral når man bodde i de beste strøkene i Paris, og besøkte en opera som ellers satset på familievennlige forestillinger.
Micaela ble oppfunnet for å gjøre Carmen mindre farlig, og operaen mer smakelig for den tause majoritet som ikke ville undergrave hjemmet og familien. Det hjalp ikke å trekke noen tenner ut på historien.
Publikum fikk likevel oppleve en anstendig ung mann bli forført av en vill dame fra fjellene og dermed forsake en pen pike hjembygda. Først etter Bizets død begynte den utemmede damen sin triumfferd verden over.
En god historie
Operaen Carmen er godt håndverk. Librettoen har god dramaturgi, selv om noen synes teksten og handlingen er noe enkel. Musikken veksler mellom kor og solister og talte passasjer, og er sånn passelig eksotisk farget. Noen ganger dukker det opp musikalske gjentagelser som kan minne om Wagners ledemotiv når personer entrer scenen på nytt.
Da operaen ble satt opp i Wien, slo den an umiddelbart, og ble den første komplette opera innspilt på plate, – under Seidler-Winklers ledelse i 1908 – , forsårsaket flere filmatiseringer, også en rytmisk versjon under navnet Carmen Jones, og opplevde etterhvert en popularitet som ingen andre operaer har vært i nærheten av. Si opera, og det er Carmen mange tenker på.
Carmens karakter
Mest kjent er den cubansk-pregede arien «L’amour est un oiseau rebel» – Habanera. Arien kommer tidlig i operaen, og i tolkningen av den avslører solisten hvem hun er, tankefull og lett distansert slik Teresa Berganza synger henne, eller rå og direkte som Jessy Norman. Dirigenten avslører også hvem han er i denne arien. Noen komper solisten med tunge slag, som Herbert Karajan eller Giuseppe Sinopoli, mens andre holder solisten trygt på stram line, som Fritz Reiner eller Thomas Beecham.
Bizet er raus med musikken. Mezzoen Carmen får mye å spille på. Hun får speile seg i kontrasten til sopranen Micaelas stillferdige dydighet, kvinnen som ofrer seg. Fra Carmen til Micaela endrer musikken seg fra sterke farger til duse farger. Men i dette skarpe lyset blir Carmen verken en enkel hore eller en passiv skjønnhet som får skylda når alt roter seg til.
Carmen er en dame med vilje. Hun sier hun vil ha Jose i begynnelsen, men da vakler han og plikten vinner. Etterhvert blir dragningen til Carmen for sterk, men da er han ikke Carmens førstevalg lenger.
Kilde: Per Olav Reinton, NRK
feb 17
Hun kjøpte aviser og blader både når hun var hjemme og når hun reiste på turnè, rev ut oppskriftene og limte dem inn i bøker. Det ble et bibliotek på mange språk. Hun ville egentlig være den perfekte husmor, og en drøm for sin feinschmecker av en mann, da de bodde sammen i Verona.
Grådig dame
Hun veide 108 kilo da hun debuterte. Men hun gikk ned femti kilo i løpet av et år da rollene krevde det. Etter 1953 spiste hunaldri noe med mel, olje eller salt, og drakk ikke alkohol.
Men hun var gal etter blodig kjøtt. Da tok hun kjøttet med hendene og rev i det med tennene som et rovdyr. Når hun skulle opptre på La Scala i Milano, gikk hun klokka sju om kvelden på Bifi-Scala og fikk seg en 800-grams stek, og folk som så det, skjønte ikke at det gikk an å opptre med så mye kjøtt i magen. Men kanskje var det nettopp derfor. I operaens verden skinte hun som ingen andre.
Hun elsket å være på kjøkkenet, hvor hun skaffet seg all slags utstyr. Hun kunne bruke hele dager med kulinariske eksperimenter. Mye av det spiste hun ikke selv.
To av favorittrettene hennes hadde tørrfisk som utgangspunkt. Tørrfisk er en vesentlig ingrediens i det italienske kjøkken, og hun lærte det av sin daværende svigermor da hun bodde i Verona.
Nå er favorittoppskriftene hennes gitt ut. Maria Callas La divina in cusina, heter kokeboka. Med underittelen Oppdagelsen av hennes kulinariske hemmeligheter.
Her følger to tørrfiskoppskrifter.
Tørrfisk som i Verona
Også kjent som tørrfisk cappucino, eller på italiensk Stoccafisso alla bronzana.
En halv kilo utvannet tørrfisk
To hvitløkbåter
En spiseskje eddik
Femti gram olivenolje
En spiseskje hakket persille
1. Kjøp tørrfisken ferdig utvannet, eller vann den ut selv i minst to dager mens du skifter vann flere ganger om dagen.
2. Stell fisken ved å ta vekk skinn og finner, og skjær den opp i stykker. Hakk hvitløken.
3. Bruk ei stor gryte og fyll den rikelig med vann og hell en spiseskje eddik oppi. Varm opp til kokepunktet, og la siden fisken trekke.
4. Ta fisken ut mens den fortsatt er litt fast i kjøttet, og la den renne av. Skjær den opp i serveringsstykker. Bland inn olje, persille og hvitløk. Server den gjerne på en stor tallerken med brød eller poteter. En salat passer godt til.
Tørrfisktimbal med spinat
En kilo tørrfisk
En spiseskje natron
En spiseskje eddik eller sitronsaft
Tre spiseskjeer hvetemel
Hundre gram smør
Kvart liter melk
En kilo spinat
Hundre gram Parmesan
Salt og hvit pepper
Knust kavring til formen
1. Kjøp tørrfisken ferdig utvannet, eller vann den ut selv ved å røre natron ut i kaldt vann og legge tørrfisken i vann i minst to dager, mens du skifter ut vannet flere ganger om dagen.
2. Stelle fisken, og ta vekk skinn og finer.
3. Legg fisken i en stor gryte med masse vann, og bland eddiken eller sitronsaften oppi.
Bring vannet opp til kokepunktet, skru raskt ned varmen. La fisken trekke, uten å koke.
4. Ta fisken ut av vannet mens den ennå kjennes fast, og la vannet renne av. Til denne oppskriften trengs fem hundre gram renset tørrfisk.
5. Hakk fisken fint og bland den med mel.
6. Smelt smøret i en stor kjele og la den opphakkede fisken surre til den får litt farge. Rør inn melken så det blir en smidig blanding.
7. Vask spinaten, rens den og kok den lett opp. Avkjøl, og press vannet ut. Sett stekeovnen på 200 grader. Legg fiskeblandingen med Parmesanen på spinaten, og smak den til med salt og pepper.
8. Smør en suffléform og strø kavringen på, før du fyller fiskemassen i. Sett suffléformen i en langpanne fylt med vann og la den stå i ovnen i førti minutter, slik at smakene blander seg.
9. Polenta passer bra til. Og salat – som alltid.
Kilde: Per Olav Reinton, NRK
feb 11
Det er alltid hyggelig å treffe gode venner ute, og som oftest blir det at en tar en bedre middag på en passende restaurant. Det er vel og bra, men enda bedre å etterfølge en bedre middag med en vakker opera, eller ballett. Vi er så heldige å ha dette fantastiske operahuset vårt, så hvorfor ikke bruke det? God middag først, deretter vakker musikk, flotte scener og et eventyr av en tilskuermasse. Mye fint å se på der også. Gå i Operaen! Verdt hver eneste krone.
mar 22
Fortsatt er det en del mennesker som syntes at det å gå i operaen er noe forfinede greier. Høykultur, for dyrt, for kjedelig, for langtekkelig. Mens andre igjen syntes at det er rene kinderegget. Vakker musikk, vakker sang / dans, vakre scener / kostymer. Selv syntes jeg det er eventyrlig. Jeg liker de prangende scenene (ofte), de overdådige kostymene, fargerike, virkningsfulle, og selvsagt liker jeg dramatikken. Flotte arier, vakre mennesker. Og så er det jo et lite stykke historie. Det er mange gamle ærverdige stykker her, samtidig som det stadig mer vises nytt og moderne. Spesielt innen ballett. Nederland Dance theater, er et fantastisk eksempel på det!!
Går du i operaen?
okt 25
Foto:Erik Berg
Lørdag 23. oktober var det igjen bryllup i operaen, nemlig Figaros Bryllup. Le nozze di Figaro, av Wolfgang Amadeus Mozart og Lorenzo da Ponte. Jeg liker å være i operaen. Og jeg liker å være en del av det som skjer på scenen. Sitter en nære nok orkestergraven, så kan en jo fort føle seg som en av aktørene. Ofte så er det gutta på scenen som skal forføre en eller annen dame, men her var det jammen også en ung gutt, Cherubino, som til stadighet ble plukket litt på. At denne gutten ble spilt av en dame, viser bare hvor søt og yndig han skulle være, og det gjorde heller ingenting. Damene var begeistret. Du kan se ham nederst i venstre hjørne.
Det er virkelig en stor fordel å lese seg litt opp på den forestillingen man skal se, for her skjer det mye hele tiden, forvirringen blir bare større og større ettersom dette berømte brevet går fra den ene til den andre. Og hun som forlanger å få gifte seg med Figaro, fordi han skylder henne penger, og har lovet ekteskap dersom han ikke betaler tilbake, viser seg til deres store overraskelse å være hans mor, og han hennes bortkomne sønn. Så lykken blir stor likevel og Figaro får gifte seg med den han elsker.
Operaen er basert på trilogien til Pierre Beaumarchais, Le Barbier de Séville, Le Mariage de Figaro og La Mère coupable. De fleste operaer er storslagne og vakre i seg selv, og her spesielt, med denne nydelige musikken som er absolutt til stede hele tiden. Det ene mesterverket etter det andre. En stor glede, altså, Figaros bryllup, i regi av av Thaddeus Strassberger. En stor glede også å se at vi også har mange unge store talenter i stallen her hjemme. Og jeg sier det igjen; operahuset vårt er et godt sted å være, både under forestillingene og i pausene. Mye å se på da også:o)
okt 11
okt 05
Sist sette opera i Operaen er Puccini’s «Tosca». En av våre klassikere, med vakker musikk, som er typisk for Puccini’s verker. Lett å høre på, vakkert å se på. Dramatikk er det nesten alltid i en operaforestilling, og også her. Men, det er liksom litt bedre når det hele er pakket inn i rød silke med nydelige toner til. Disse vakre forestillingene er imidlertid ikke bare pomp og prakt, det bygges gjerne på historiske begivenheter, den gang som nå. Og her er det Napoleon-hærens innmarsj i Nord-Italia som er utgangspunktet. Handlingen strekker seg over ett døgn, 17. juni 1800. En sentral person i stykket er maleren Cavaradossi, etter at han har skjult en politisk flyktning, Angelotti i kirken, så blir han trukket inn i et finurlig og brutalt politisk spill dominert av Romas mektige politisjef, baron Scarpia. Spennende? Ja, på en vakker måte. Opera er vakkert, det er staselig og det er historie.
Har du vært i en opera før?
okt 05
Jeg var i operaen fredag og så balletten «Årstidene». Det var en overraskende opplevelse. Virkelig en fantasifull og morsom oppføring, helt sikkert ikke alle som var like happy over dette litt «på kanten»-spillet til Vivaldis nyydelige musikk. Men jeg og mine venner likte det veldig godt, vi ble rett og slett i godt humør av det, og kveldens samtaleemne var reddet. Han viste oss sin sterke koreografiske signatur og sine elementer fra teatret. Og her har han satt seg fore å snu opp ned på vår, sommer, høst og vinter. Denne bør dere se, varer en time og 40 minutter.
Jo Strømgren er multikunstner og en av Norges kulturelle eksportartikler. Han er regissør og dramatiker, og en spennende koreograf. Han har skapt mer enn 50 danseverk og har turnert i over 50 land. Dette er fjerde gang han koreograferer for Nasjonalballetten, men det er første gang han har et helaftens verk på programmet.
Hører gjerne fra dere om det er noen der ute som har sett den, og det er det vel?
Foto: Erik Berg
apr 13
En libretto er teksten som brukes i et utvidet musikalsk verk som en opera, operette, musicals og balletter. Begrepet «libretto» er også noen ganger brukt for å referere til teksten i et større liturgisk verk.
Libretto ( libretti), fra italiensk, kommer av av ordet «libro» (bok). En libretto er forskjellig fra et sammendrag eller scenario av en handling, ved at librettoen inneholder alle ord og sceneanvisninger, mens gjerne kun en kort oversikt oppsummerer handlingen.