okt 15

Puccini’s – Madame Butterfly

01._Act_I,_Madama_Butterfly_DAN_7392_c._Dan_Rest-1

Se en Youtube av Madame Butterfly her

Bli med på en reise til det vakre østen..

Dette er en historie om en overlegen amerikaners forlystelse, og Puccini selv kalte verket sitt (fra 1904) for en japansk tragedie. Denne historien handler om  den tradisjonelle japanske jentens møte med en egoistisk yankee. Vakker musikk, det er typisk for Puccini..

Operaen begynner i byen Nagasaki, i et hus med terrasse og egen hage.

Den amerikanske løytnanten Pinkerton skal gifte seg med den japanske Cio Cio-San, også kalt Madama Butterfly, og er nå på visitt før bryllupet. Han kommer ut av huset sammen med den japanske megleren Goro, og blir vist husets skjøre tilstand. Han er særlig opptatt av de merkelige skyvedørene. Han blir presentert for staben i huset, kokken og husholdersken Suzuki, som kjeder ham med plapringen sin.

Goro ramser opp bryllupsgjestene, og Pinkerton hører uinteressert på. Den amerikanske konsulen Sharpless kommer anpusten opp bakken fra byen. Goro ber tjenerne tilby Sharpless og verten, Pinkerton, drinker og liggestoler. Pinkerton forteller da at han har en 99års leiekontrakt på eiendommen, som han kan si opp på en måneds varsel.

US Marines

Pinkertons filosofi rammes inn i det som den gangen var den musikalske markøren for US Marines: The Star-Spangled Banner. Denne melodien skal vi møte flere ganger.

Filosofien er at han er en vandrende yankee som tar til seg de fornøyelsene der de er å finne. ”Et ganske avslappet evangelium”, sier Sharpless.

Goro blir sendt for å hente brura, og Sharpless minnes at han har hørt den vakre stemmen hennes på konsulatet, og sier at han håper Pinkerton ikke kommer til å såre henne.

Først hører vi en rekke nynnnede kvinnestemmer, og vi får kontakt med Puccinis første forsøk på å skrive japansk musikk i det Cio-Cio-san kommer til syne. Som vanlig hos Puccini, kommer musikken før henne. Cio-Cio-sans stemme høres over de andres nynning, og så bøyer hun seg dypt for de to mennene som sitter i liggestolene sine.

Sharpless forhører seg om bakgrunnen hennes, og hun forteller at hun kommer fra en familie som en gang var velstående, men nå er fattige, slik at hun – 15 år gammel – må tjene til livets opphold som geisha. Og uttrykker håpet om at ekteskapet med Pinkerton skal få henne ut av denne ydmykende rollen.

Sharpless gjentar advarselen overfor Pinkerton: ikke ødelegg denne jenta.

Forbannelsen fra familien

Så kommer gjestene, en tante og onkel Yakuside, som med en gang ber om et glass vin. Kvinnene snakker med hverandre om brudgommen. De er ikke like imponert alle sammen. Men på et tegn fra M Butterfly, bøyer de seg for brudgommen og forsvinner.

M Butterfly viser Pinkerton de skatter og minner hun bringer med seg, blant annet sminke som hun kaster fra seg da Pinkerton viser uvilje. Hun bringer raskt inn i huset en gjenstand som Pinkerton ikke får kommentere, men Sharpless forteller at det er dolken som faren hennes begikk selvmord med – harakiri – på keiserens ordre.

Da hun kommer tilbake, viser hun fram dukker som representerer hennes forfedres ånder, men legger til at hun nettopp har besøkt det amerikanske konsulatet for å omvende seg til brudgommens religion.

Den keiserlige utsending erklærer de to for ektefolk å være, og skåler for deres framtidige lykke. Festlighetene blir avbrutt av Bonze, som bryter inn og anklager M Butterfly for å ha sviktet sin tro.

Slektningene hennes flykter unna, og forbannelsen fra Bonze blir hengende i lufta. Pinkerton forsøker å trøste henne da de blir alene, mens husholdersken Suzuki i bakgrunnen mumler sine bønner til sine tradisjonelle guddommer.

I kjærlighetsduetten kommer temaet fra forbannelsen stadig tilbake, og M Butterfly kommer på at de vakreste sommerfuglene blir satt fast på nåler i en glasskasse.

Cio-Cio-san lengter og venter

Act 2 Del 1. Inne i M Butterflys hus. Det er gått tre år. Butterfly er alene med Suzuki, som ber til sine tradisjonelle guder at de skal hjelpe M Butterfly ut av elendigheten. M Butterfly sier at sånne gamle guder gjerne er for dovne, og tror at Pinkertons gud vil være mer hjelpsom.

De har nesten ikke penger igjen, og Suzuki tviler på om Pinkerton kommer tilbake. Da blir M Butterfly sint, og minner henne om at han har bedt konsulatet betale for husleia, at han har sørget for at det er lås på alle dører, og at han har lovt å komme tilbake når ”rødstrupene bygger reir”. Hun ser for seg at Pinkerton kommer tilbake, og forestiller seg sin egen glede over gjensynet, i den berømte arien ”Un ble di vedremo”.

Så kommer Goro med Sharpless, som bringer et brev fra løytnanten. M Butterfly tar hjertelig i mot ham, og spør hvor ofte rødstrupene bygger reir i Amerika.

Kommer ikke Pinkerton?

Det er da fyrst Yamamori kommer inn i bildet og gjenre vil gifte seg med Cio-Cio-san. Hun avviser ham bare. Hun er en gift kvinne. Yamamori forsvinner, og Sharpless begynner å lese brevet fra Pinkerton som sier at løytnanten nå planlegger å forsvinne ut av hennes liv for alltid, men hun tar det ikke til seg og misforstår.

Sharpless gir opp. Han spør hva hun vil gjøre om Pinkerton aldri mer kom tilbake. Hun sier at hun nok kan ta opp igjen jobben som geisha, men at hun heller vil ta sitt eget liv.

Sharpless gjør henne sint da han anbefaler henne å ta imot Yamamoris tilbud om ekteskap, og hun trekker fram sønnen som hun har med Pinkerton. En overrasket og beveget Sharpless lover å informere barnefaren, og forlater henne.

Suzuki trekker inn Goro som farer med sladder om barnets opphav. Butterfly truer først med at hun vil drepe ham, siden avviser hun det hele med forakt.

Da hører de kanonskudd fra Nagasakis navn. Det er signalet om at det ankommmer et skip. Butterfly finner en kikkert og ser at det er Abraham Lincoln – Pinkertons skip. Hun og Suzuki begynner å pynte huset med blomster, og Butterly pynter seg som en brud. Så sitter hun og barnet natta igjennom og venter.

Pinkerton mister motet

Akt 2 del II

Det er morgen, og Suzuki, M Butterfly og barnet sitter urørlig i samme stilling som om kvelden og venter. Butterfly synger en vuggesang, og tar barnet inn på et annet rom, hvor hun sovner sammen med sønnen.

Da kommer Pinkerton sammen med Sharpless. Suzuki får øye på en kvinne sammen med dem. Sharpless forteller henne at det er Pinkertons kone Kate. De kommer fordi de er opptatt av at barnet skal få en skikkelig amerikansk oppdragelse, og Sharpless skjeller ut Pinkerton for hans hjerteløshet.

Pinkerton gir da uttrykk for sorg og anger over den romansen som han gikk inn i i sin tid, og våger ikke møte M Butterly ansikt til ansikt.

Da Butterfly våkner og kommer ut, møter hun Sharpless, Kate og Suzuki. De forklarer henne situasjonen. Hun ber dem la henne være alene, og komme tilbake om en halv times tid. Hun tar farvel med barnet, og dreper seg selv med farens dolk.

Ref. Per Olav Reinton, NRK

okt 14

Verdi’s – La Traviata

La Traviata/ Cast B/ Florida Grand Opera

Se en Youtube her av La Traviata

I dag er det Verdi det dreier seg om, for husk, han har flere av de aller mest kjente og store komposisjonene. De fleste av oss har lært alt for lite om disse store komponistene og deres verker, vi har nok konsentrert oss mer om de langt mer krigerske store menn i verden. Dette skal jeg nå rette opp i.

Mine damer og herrer: LA TRAVIATA!

Operaen ”La Traviata” bygger på Alexandre Dumas d.y.´s roman ”Kameliadamen” – historien om den luksusprostituerte Violetta Valery og hennes kjærlighet til den unge Alfredo Germont – en kjærlighet som Alfredos far, Giorgio Germont, gjør alt han kan for å ødelegge.

Handlingen utspiller seg i og utenfor Paris i 1850-årene.

Det er fest i Violetta Valerys luksuriøse salonger. Et lystig selskap er samlet rundt den vakre og sjarmerende vertinnen. Den unge Alfredo Germont er med i kretsen for første gang.

På avstand har han lenge beundret Violetta, og da hun nylig var syk forhørte han seg stadig om hennes tilstand.
I en begeistret drikkevise hyller han skjønnheten og kjærligheten og alle stemmer i.
Violetta oppfordrer gjestene til å gå inn i de tilstøtende salonger for å danse, selv blir hun alene tilbake.
Alfredo kommer inn til henne, og helt betatt sier han at han elsker henne. Violetta advarer ham mot å forelske seg, men han har tydeligvis også gjort sterkt inntrykk på henne.
Hun gir ham en kameliablomst og hun lar ham forstå at når den er visnet kan han komme tilbake til henne. Hun gir ham en kameliablomst og hun lar ham forstå at når den er visnet kan han komme tilbake til henne.
Etter at Alfredo har forlatt værelset blir Violetta alene tilbake med sine forvirrede tanker.

Akt 2, scene 1:
Handlingen har forflyttet seg til Violettas landsted utenfor Paris hvor hun og Alfredo nå i tre måneder har dyrket kjærligheten.
Alfredo får vite av Annina, Violettas trofaste tjenestepike, at hans kjæreste har brukt opp nesten hele sin formue på den dyre husholdningen.
Da han får høre dette drar han straks til Paris for å skaffe penger.
Violetta har fått et brev fra sin venninne Flora Bervoix som inviterer til fest, men fornøyelseslivet i Paris har ikke noen tiltrekningskraft på henne lenger.
Mens Alfredo er i Paris dukker hans far, Giorgio Germont, opp på landstedet. Han forlanger at Violetta gir avkall på Alfredo. Alfredos søster skal nemlig gifte seg, og brorens forbindelse med Violetta, som jo ikke har det beste rykte, truer nå med å ødelegge bryllupsplanene. For den unge pikens skyld må Violetta la Alfredo gå.
Med tungt hjerte lover Violetta å holde seg borte fra sin kjæreste.
Hun skriver et brev til Flora Bervoix med beskjed om at hun likevel kommer til festen.
Så begynner hun på det vanskeligste – avskjedsbrevet til Alfredo. Før hun har skrevet ferdig kommer Alfredo tilbake fra Paris. Han forteller at han har hørt fra faren og at han venter ham hvert øyeblikk.
Violetta fortier at Giorgio Germont allerede har avlagt sitt besøk, og straks etter forlater hun landstedet i hemmelighet.
Alfredo finner brevet der Violetta forteller at hun har bestemt seg for å vende tilbake til Paris.
Faren, som nå er kommet tilbake, forsøker å trøste sønnen, men Alfredo er utrøstelig. Tilfeldigvis finner han Floras brev med innbydelsen til festen.
Alfredo skynder seg etter Violetta til Paris for å be om en forklaring.

Akt 2, scene 2:
Hos Flora Bervoix er det stor fest, og vennene hennes vet allerede at Violetta har forlatt Alfredo og at hun nå holder sammen Baron Douphol. Alfredo ankommer selskapet og like etter gjør Violetta, geleidet av baronen, sin entré.
De to rivalene møtes ved spillebordet og baronen taper store summer til Alfredo. I det man skal gå til bords blir Violetta alene med Alfredo og hun ber ham om å forlate selskapet for å unngå videre ubehageligheter.
Han er parat til å gå på den betingelse av at hun er villig til å følge ham.
Hun sier at hun er bundet av et løfte til en mann hun ikke kan røpe navnet på. Alfredo tror hun mener baronen og spør om hun elsker denne mannen. Violetta ser ingen annen utvei enn å si ja.
Denne innrømmelsen gjør Alfredo rasende. Han påkaller alle gjestenes oppmerksomhet og kaster så hånlig pengene han nettopp har vunnet foran Violettas føtter.
Giorgio Germont, som har fulgt etter sønnen, overværer også dette pinlige opptrinnet og Violetta forsikrer at alt hun har gjort har vært av kjærlighet til Alfredo.
Akten avsluttes ved at baronen utfordrer Alfredo til duell.

Akt 3:
I leiligheten i Paris er Violettas soverom nå omgjort til sykeværelse. Violetta pleies av den trofaste Annina.
Legen, doktor Grenvil, kommer på visitt. Han prøver å oppmuntre den syke, men før han går hvisker han til Annina at det nå kun kan dreie seg om timer før det hele er over.
Violetta ligger alene tilbake, og der i sin ensomhet tar hun fram et brev hun for lenge siden fikk fra Alfredos far, Giorgio Germont. Der står det at baron Douphol ble lettere såret i duellen med Alfredo.
Faren skriver videre at Alfredo deretter reiste utenlands. Det kommer også fram av brevet at Alfredo har fått vite om Violettas selvoppofrelse, og at han nå vil komme tilbake til henne.
Brevet er allerede gammelt og hittil har Violetta ventet forgjeves.
Fra gaten høres munter sang. Det er midt i karnevalstiden.
Annina kommer med gode nyheter. Alfredo er her.
Han kommer inn i sykeværelset, omfavner Violetta, men da hun vil reise seg svikter kreftene.
Giorgio Germont, Annina, doktor Grenvil og Flora kommer til. Plutselig ser det ut til at smertene gir seg. Violetta får nye krefter – hun tror hun skal bli frisk igjen, men snart synker hun sammen, og legen kan kun konstatere at hun er død.

Ref. Eivind Bøksle, Nrk.


okt 13

Puccini’s La Bohéme

img650x367

Se en Youtube av La Boheme

Er du nybegynner i operaens verden, kan du godt begynne med La Bohéme, av Giacomo Puccini, og en av verdens mest oppførte operaer. For dette er en vakker historie som er lett å følge og også å forstå, fordi vi alle har oppplevd litt av essensen i denne operaen, forelskelsen og kanskje den store kjærligheten. La Bohéme skildrer bohemlivet til 4 kamerater i Paris på slutten av 1800-tallet, og er en av verdens mest populære operaer. Historien om den unge piken som kommer til sin nabo for å få stearinlyset sitt tent, er noe av det vakreste og mest romantiske som operahistorien kan by på.Og i over 100 år har denne fengende operaen, både historien og musikken, berørt et begeistret publikum.  Handlingen foregår i kunstnermiljøet i Paris, sent på 1800-tallet, hvor poeten Rodolfo forelsker seg i den fattige sypiken Mimi. I fire akter får vi følge denne vakre historien som handler om nære vennskap,  kjærlighet, sjalusi og offer.

Ordet «bohem» betyr opprinnelig en bøhmer, en person fra Bøhmen. For hvordan skulle dannede européere ellers forstå og forklare de merkelige mennesker, som hevdet å stamme fra det fjerne Østen og være i besittelse av mystisk visdom, og som plutselig var overalt med sine rare klær, forbausende vaner og uforståelige jargon? De ville ikke ta en vanlig jobb, men kunne spå i kort og krystallkuler og helbrede syke. De kunne ta de dannede européere på sengen, slå dem på hjemmebane – plutselig viser uteliggeren, på sammenbitt og grovt latin, at han har enorme kunnskaper om klassisk fransk drama og skolastisk filosofi. Og de sang underlige sanger… «Bohem» ble snart et klengenavn på enhver som stilte seg utenfor det borgerlige samfunn – men som allikevel kanskje satt inne med kunnskaper som dette samfunn ikke hadde råd til å miste.

Giacomo Puccinis opera «La Bohème» er en beskrivelse av denne virkeligheten, slik den artet seg i verdensbyen Paris i 1830-årene under Louis Philippes godmodige regjering. Operaen fremviser, karikerer og sympatiserer med ulike sosiale klasser. Den er et voldsomt, venstresidig politisk «statement». Operaen er basert på boken «Scènes de la vie de Bohème» av Henri Murger.

De borgerlige gikk i operaen og fikk se en sceneversjon av de underlige bohemene, som de ellers ikke tør å møte… «Folket» og «naturen» gjør seg som alltid bedre på scenen enn i virkeligheten.

Så når vi norske kunstnere og bohemer idag spiller «La Bohème» for dagens norske publikum, spiller vi oss selv… og fjerner oss dermed kanskje fra oss selv?

Først og fremst er «La Bohème» et politisk drama. Samfunnsklasser møtes, og har litt av hvert å si om hverandre. Bohemer, arbeidere, borgere, rentenister, selgere, horer og politi – alle får en stemme i Puccinis partitur. De uttrykker seg med ord, handlinger, klesdrakt og – ikke minst musikk. Vi må ikke falle for fristelsen til å lese operaen som en ren kjærlighetshistorie – uten de politiske dimensjoner ville også Shakespeares «Romeo og Julie» vært uinteressant, som en legeroman. Vi må ta teksten på alvor. Tom Wolfe har sagt at god litteratur oppstår når «character» møter «class», og skrevet flere gode romaner ut fra det utgangspunktet. Hva gjør en bestemt personlighet ut av det faktum, at den befinner seg i en bestemt samfunnsklasse? La Bohème inneholder en rekke interessante karakterer; men la oss heller ikke se bort fra den samfunnsstruktur, den bakgrunn, som gjør dem til dem de er – gir dem deres konturer.

De fire bohemene (fem, med Mimì) tilhører underklassen, de er fattige og loslitte og bor trangt og kummerlig på et loft. Men deres kulturelle kapital er enorm! Med rette forakter de det velfødde borgerskapet, som har penger og mat men ingen sjel. Puccini benytter enhver anledning til å insistere på dette budskapet. Bohemene demonstrerer sin forakt for borgerskapet og dets konvensjoner – eller finner seg overlegent og parodisk i dem – ved enhver anledning. Puccini, som kombinerte komposisjonsgeni med forretningstalent, kjente begge verdener og kjente spenningen mellom dem i sin egen sjel.

Til sammen utgjør de fire et helt lite «quadrivium» – et universitet for de høyere kunster. Middelalderen regnet med syv kunster, inndelt i de lavere tre (trivium, hvorav ordet triviell) og de høyere fire (quadrivium). Våre fire kunstnere – dikteren Rodolfo, maleren Marcello, musikeren Schaunard og filosofen Colline – vet at de til sammen er en hel verden. Deres interne jargon bekrefter dette. Deres tale er rent ut sagt ikke meget sofistikert, den er heller slang-preget – men med sin stadige dobbeltklang av klassisk dybde har den absolutt et preg av «Star Trek convention 2007» over seg. De er glade i mat, vin og leke-slagsmål. De er nerds! «Vi vet at alle her har en IQ over 160, så hvorfor insistere på det. La oss spise pizza og skyte med vannpistoler. Vi kan tillate oss det, fordi vi vet at vi vet bedre.»

Hensikten med denne artikkelen er å vise hvordan de fire bohemene understreker og skryter av sin kulturelle kapital ved hjelp av stadige bibelske og klassiske referanser – og, i videre perspektiv, å vise hvordan librettoen ved hjelp av sproglige virkemidler karakteriserer et motsetningsfylt og farverikt fellesskap.

En gjennomsnittlig italiensk 1800-tallslibrettists dannelse er forøvrig umulig å forestille seg, for oss moderne barbarer.

La oss ta det fra begynnelsen. Allerede i første akts første replikk synger Marcello at han i sitt maleri vil «drukne en Farao» – slik egypterne druknet i Rødehavet (2 Mos 14, 28). Han vil ta hevn over stormannen, slik som også de ydmyke Josef og Moses kom seg opp og triumferte over egypterne. Outsiderens aggresjon mot det etablerte er med og gir operaen sitt trøkk – gjør den mer interessant, aktuell og slagkraftig enn de kaprisiøse eventyrene «Turandot» og «Madama Butterfly».

Filosofen Colline gjør sin entré med ordene «Kan det være at det allerede er dommedag?» – for alle butikkene er stengt. De fire bohemene bruker sin interne jargon til å oppmuntre hverandre i fattigdommen. Jeg får ikke kjøpt øl – det er dommedag. Jeg er med på noe stort, klassisk og skjebnemessig. Min pengemangel er Homerisk.

Ikke uventet er det i Collines replikker vi finner de fleste klassiske referansene. Han hater det vulgære folket som Horats (Orazio) med sin berømte linje «Odi profanum vulgus». I første akt faller han ned trappen – «Sei morto?» (Er du død?) spør Rodolfo; «Non ancor» (Ikke ennu) svarer den kyniske filosofen som vet at det ikke gjør noen forskjell, hvilken dag han dør.

I annen akt kjøper han en «runisk grammatikk» samt en frakk – som kanskje er filosofens og magikerens tryllekappe. Josefs kjortel og Jesu kappe «uten søm» klinger med. Og i siste akt gjør han da sannelig et heroisk offer idet han selger frakken for å kjøpe medisin til den døende Mimì. Den ultimat ydmyke kler av seg selve ydmykheten… Jeg lurer på om ikke Colline er min favoritt-operaskikkelse ever.

Maleren Marcellos maleri gjennomgår en hel liten utviklingsroman, like vittig som tragisk. I første akt maler han israelittenes ferd over det Røde Hav, men får det ikke til – i tredje akt er bildet blitt til «Havnen i Marseille» og fungerer som reklameskilt over kabareten der Musetta synger. I fjerde akt forbedrer han maleriet igjen. Et slående bilde på kunstnerens litterære dannelse – og hans påtrengende behov for å selge denne dannelse til høystbydende, da han jo ellers ville sulte ihjel.

Den gåtefulle Schaunard er den eneste som tjener penger – på å spille for en papegøye. Dette er noe alle vi profesjonelle musikere kan kjenne oss igjen i. Den siste trenden sier at musikk er sunt for dyr. Jaja, vi speller uansett. (Papegøyen dør forøvrig iflg. Schaunard «som Sokrates» – av gift. Også en subtil referanse til det dekadente Romas suverene smaksdommer, Petronius Arbiter, som ville dø til vakker musikk.)

Forfatteren Rodolfo «conosce il suo mestier» – kan sitt fag, sier han selv. Og han forfører Mimì med ord. Hun er bare en liten sydame og har aldri hørt poesi før. Hun vet knapt hva hun selv heter. Mi chiamano Mimì – de kaller meg Mimì… Og Rodolfo gjør straks et dikt ut av det, på stående fot. Han kan håndverket. Det klassisk dannede har stadig sin plass i italiensk poesi. Både Puccini og hans librettist insisterer på sin plass i den store tradisjon. Vi minnes Verdis grundige og velinformerte strid med librettister om aleksandrinske og hendekasyllabiske vers. Boito og Piave så muligens en nivåforskjell, men ingen vesensforskjell mellom seg selv og Petrarca. En italiensk dikter er en håndverker, en god sådan. Mimi blir håndverksmessig forført, og har ingen grunn til å klage på håndverket.

Og Mimì selv? Hun er en pariserinne av type «grisette» – liten grå jente, ble de kalt efter det grove tøyet de både arbeidet med og kledde seg i. Grisetten var det kvinnelige motstykke til den mannlige bohem – hun kom fra landet, tok arbeid, forsørget seg selv og utforsket alle storbyens muligheter; var frivol og selvstendig og satte det bestående system på hodet; kort sagt som en nordlending i Oslo. Og dette vil forbause og forarge de fleste operaelskere men – Mimi er jo rent ut sagt ikke meget dydig; hun går rett i seng med Rodolfo allerede efter første akt, og selger seg siden til en mer velstående beiler. Kunstnerne Rodolfo og Marcello ryster bedrøvet på sine kloke hoder i begynnelsen av fjerde akt, idet feministen trer inn i regjeringen.

Korscenen som innleder annen akt fortjener en grundigere analyse. Koret er delt inn i grupper – gategutter, selgere, borgere, studenter, cafégjester etc. Alle har sine musikalske og verbale kjennetegn. «Facciam coda alla gente», synger borgerskapet – la oss vende ryggen (for å si det pent) til folket. Selgerne ramser opp sine varer, det mondéne selskap kommer med vittige kommentarer, og mødrene skjenner på sine barn. (Barna har også en stemme i partituret!) Gateguttene roper sine hemmelige løsenord. Regimessig er det viktig, at de ulike samfunnsklasser skilles fra hverandre gjennom klesdrakt, kroppssprog etc. (Og at ulike deler av koret synger sine ulike deler av partituret, slik Puccini skrev!) Ellers blir teksten meningsløs. Men dette krever jo visse historiske og litterære kunnskaper hos en regissør.

I slutten av akten gjør den vellykkede kjendis-sanger Musetta sin entré, i følge med sin «beskytter». Bohemer har alltid yndet å fremstille den borgerlige som impotent. Alcindoro er et eksempel på dette. Han har penger, titler og posisjon, men… når det virkelig kommer til stykket, når det virkelig gjelder, altså, så… skjønneru? Bohemen skryter altså både av sin kulturelle og sin erotiske overlegenhet. Når borgeren har så mange penger, er det selvsagt for å kompensere at han mangler noe annet. Sigmund Freuds analyse av penger som symbol (i «Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse») støtter denne tolkningen.

De latinske, høytidelige frasene «Ingrediat si necessit» og «Digna est intrari» i 2. akt er bohemenes parodi på uvitende, selvoppnevnte «esoteriske» ordener som rosenkreuzere og tempelriddere etc. Colline og Schaunard behersker mer latin og filosofi enn dem som tror seg i besittelse av okkult viten – og kan dermed parodiere dem. De vet at de selv ikke er noen urgammel og hellig orden i besittelse av den ultimata Da Vinci-kode. Men de går hjertelig inn for sine ritualer! På den ene siden spiller man Dungeons & Dragons; på den annen side KAN man faktisk middelalderhistorie. Kom ikke her.

Når herrekoret i tredje akt synger «Tralleralle, Eva e Noé», er dette selvsagt en bibelsk referanse. Det er refrenget i en drikkevise, til kvinnens og vinens pris. Og Eva er ikke bare ur-kvinnen, hun er også ur-fristerinnen; hun som lokket Adam til å spise av frukten. Noah (Noé er den italienske formen) er bibelhistoriens første drukkenbolt; han plantet en vingård, drakk av vinen og ble bibelsk full (1 Mos 9, 20). Å trekke bibelske referanser inn i sitt fylleri, er jo en god européisk tradisjon som muligens ble bragt til sitt høyeste potensiale av Bellman – i sanger der han så hele det klassiske og bibelske persongalleri blandt horer og uteliggere i Gamla Stan. Skål, Carl Michael.

Dette er en middag verdig en Demosthenes, sier Schaunard i fjerde akt om en tørket sild. Muligens tenker Schaunard på Diogenes – den berømte asket, som bodde i en tønne og, da han ble spurt av Aleksander den store hva verdensherskeren kunne gjøre for ham, svarte «Flytt deg litt, du skygger for solen.» Demosthenes (384-22) var en berømt athensk statsmann og taler, som trente opp sin røst ved å tale med munnen full av stein. Schaunards tørkede sild smakte vel ikke bedre – men stimulerte talen like godt!

Ref. Kulturentusiastene

okt 12

Giacomo Puccini

pucciniJeg vil starte med Puccini, fordi han er en av de aller største, og en av de aller siste store komponister i den italienske bel canto. Akkurat som andre store musikkdramatikere, hvilke det også var forunt å utforske den menneskelige sjel til de dypeste avkroker, så var også Puccini melankoliker, sies det. Gutten kom fra en musikerfamilie, og fikk undervisning alt som 5-åring. Han begynte i kor som 10-åring, og levde etterhvert et bohempreget studentliv. Det sies at han ble inspirert av Verdi’s Aida, og begynte å tenke opera.  Han deltok i en komponistkonkurranse og vant med sin første opera – Le Villi – som ble oppført i 1884. Puccini syntes teksten i operaen var like viktig som musikken, og han jobbet mye med dette. Det var viktig for ham at teksten, handlingen, var lett å forstå, og derfor ser vi også på Puccinis verker som «behagelige» i motsetning til mer tyngre verker, som f.eks til Wagner.  Puccini slo seg så sammen med sin Elvira Bonuri, og fikk i 1886, sønnen Antonios. Familien flyttet til Torre del Largo, hvor de fant et lite hus, som ble hans residens så lenge han levde. Puccini fikk oppleve sin egen berømmelse, og hans verk erobret alle de store operascenene i verden. Puccini ble regnet som verdens mest populære operakomponist ved århundreskiftet 1900. Puccini’s mest kjente verker er kanskje: La Boheme, Tosca, Madame Butterfly, La Fanciulla del West og Turandot.

Puccini døde 29. november 1924, grunnet komplikasjoner etter en kreftoperasjon.
Nyheten om hans død nådde operaen i New York midt under en fremførelse av La Bohème.
Operaen ble umiddelbart stoppet og orkesteret begynte, til publikums store forbauselse, å spille Chopins Sørgemarsj.

Puccini ble født i Lucca, 22.12 1858, og døde i Brüssel 29.11.1924.

okt 11

Om komponister og forestillinger

pucciniJa, hva skal en nå skrive om i en blogg som denne? Jeg tenker å gi meg i kast med de forskjellige operaforestillingene, samt litt om de respektive komponister. Vi kjenner jo navnet på de fleste forestillingene, men hva vet vi vel om den som skrev historien osv? Først når vi ser hele bildet, blir en forestilling fullkommen. Så i tiden som kommer, tar vi en liten gjennomgang av de forskjellige forestillingene som stort sett spilles rundt om i de forskjellige operahus i Europa, og deres respektive leverandører. Følg med!

Giacomo Puccini

okt 10

Operahuset

operaen_rosa

Jeg gleder meg så til hele operakvartalet er ferdig utbygget. Oslo er virkelig i ferd med å bli en vakker by. Operabygget er så flott, og det er så godt å være i. Salen er et smykke i seg selv, og en ser godt selv om en sitter i bakerste rad, selv på 3. balkong. Unngå å sitte på siden, det er midtfeltet som gjelder, med plass i midtfeltet, kan en sitte og se godt, uansett høyde. Supert er også tilbudene vi får i pausene. Vinen er alltid god, og de små rettene som selges er både gode og behagelige priser på. Så i forbindelse med forestilling har jeg alltid vært strålende fornøyd!

Verre er det med Operaen som lunsjsted. I ren begeistring tok jeg med en venninne som ikke hadde vært der før, og foreslo lunsj. Det var så pinlig. Den damen som betjente oss hadde virkelig sett sine bedre dager, og da tenker jeg ikke på hennes utseende. Men hun var totalt uinteressert i oss, og oppførte seg som om hun hatet jobben sin. Tilbudet var ekstremt dårlig, 2 forskjellige retter, om en kan kalle det det.. Men, solen skinte, og vi satt ute med vann og mat, og vakker utsikt.  Som vil bli enda bedre når hele området er ferdig. Jeg sier fortsatt: Heia Operaen!!

okt 10

Giselle – verdens vakreste ballett?

ballet-giselleGiselle er uansett en stor opplevelse, her er alle ingredienser, vakker musikk  – vakker dans – vakre sceneoppsett – og det er en fornøyelse og bare sitte der i mørket og la seg forføre av disse alvene som danser rundt på scenen. Aldri har vel spøkelser vært så velkomne, nesten så vi skulle ønske at det er sånn det er. Det evig tilbakevendende tema, forelskelse, kjærlighet, sjalusi, død og anger. Har du ikke sett den ennå? Løp og kjøp!!

Fakta om Giselle

Se en youtube her: Giselle

okt 10

Opera er for alle!

Carmen_160Jeg elsker opera og alt det pompøse det omgir seg med. Alt er på en måte «overdimensjonert», eventyrlige sceneoppsettinger, eventyrlige figurer, og eventyrlige stemmeprakter. Har man en lei dag, så ta deg en tur i Operaen, enten her hjemme, eller om du har råd til det, Royal Operahouse i London. Francesca Zambello’s Carmen er min favoritt.

Se en youtube her: Carmen- Royal Operahouse